Kristen meditasjon

Refleksjoner fra Bonnevaux 2022 ved Tone Mjaavatn

I 2022 deltok fem av oss som mediterer i WCCMs grupper her i Norge på retreat på
Bonnevaux for første gang. Det har gjort sterkt inntrykk.

Vi har ventet lenge. Denne retreaten ble planlagt for høsten 2020, men ble, på grunn av
pandemien, utsatt til nå. Så det var godt endelig å få opplevd stedet. Og miljøet rundt det.. "I feel Bonnevaux is a place of serenity", sa taxisjåføren som en lys, varm ettermiddag hentet oss i forhåndsbestilt drosje fra Poitiers etter at vi hadde ankommet med TGV-tog fra Paris. "And I like that very much"l

Det gjorde vi også. Og vi skjønte fort at han hadde rett. For det første som møtte oss da vi kom frem var nettopp roen. Vi tenkte på det som stillhet, men veldig stille er det egentlig ikke på Bonnevaux, ikke ute i hvert fall; fuglene synger uavbrutt, sikader og frosker holder på, bier og humler også, og lyden av et tog og et og annet fly gjenkjente vi også iblant. Likevel hviler denne stillheten, eller roen, sjelsroen, over hele stedet, ute og inne. Det kjentes som en kraft, en omtenksom, vennlig kraft: "Vær stille, og kjenn at jeg er Gud".

Vi merket det i låven, der vi deltok i kommunitetens faste bønn- og meditasjonsliturgi, i
spiserommet der alle måltidene var tause unntatt middagene. I begynnelsen ønsket jeg meg lav musikk til maten, men det forandret seg da vi lærte å konsentrere oss om det som er vårt (på vår tallerken) og ikke la oppmerksomheten drive mot naboen(s gaffelklirring).

Og i naturen. Langs skogsveiene, gangstiene, langs vide åkre og intenst blomstrende enger. På
Korsveien, ved den lille innsjøen vi har sett så mange bilder fra hjemme. Under de enorme, eldgamle trærne der vi innimellom satt og småpratet lavt eller leste eller undret oss alene når solen var på det varmeste. Var det ikke 400 år gamle de var?

I atmosfæren. Tross mye arbeid og sikkert vanlige frustrasjoner bak kulissene: i vennligheten og
imøtekommenheten fra både faste og frivillige som er kommet fra hele verden for å hjelpe
til på hver sin måte og være en del av dette. Noen som fast stab, andre som mer
kortsiktige husfolk. I hjelpsomheten når vi ikke fant frem, i smilene oss alle i mellom når vi
ikke fant ordene. Latteren, som vi av og til ikke kunne dy oss for, i Giovannis yogatimer,
eller ved middagsbordet der vi kunne bli litt kjent med hverandre. Kjøkkendøra ut til hagen
som sto åpen til sent på kveld og viste at det var folk der. Lettelsen og gleden over å så
lett bli inkludert i - og oppmuntrende utfordret av - dette fellesskapet, ikke minst gjennom
våre daglige små (hus)arbeidsoppgaver, for visst er dette et sted for bønn, men også for
arbeid.

Og i arkitekturen. I de små detaljene fra den gamle "Abbyen", i det lille kapellet fra det opprinnelige klosteret, i låven, som også var stedet for yogaøvelser og fr Laurences grunnleggende foredrag, i den gamle stallen som nå inneholder gjesterommene, kjøkken og spiserom, bibliotek, den lille bokhandelen, kontorer …

Dette var en av de første retreatene på Bonnevaux etter pandemien og ferdiggjøringen av første etappe i restaureringen av dette tidligere Benediktinerklosteret fra 1200-tallet. Da WCCM kom over det for 6 - 7 år siden var det som å komme hjem, fortalte fr Laurence. Et stort arbeid ble satt i gang, finansiert av velvillige donasjoner. Blant annet ble alt arkitektarbeid gitt gratis av en vel anerkjent (mediterende) arkitekt i Singapore. Stedet er blitt imponerende nennsomt vakkert og funksjonelt restaurert - så langt; Det foreligger planer for mye mer.

Så var det Labyrinten.

Dette gamle kristne symbolet ble vårt tema disse dagene.

Som fr Laurence underviste oss i, så vi forsto viktigheten i

å gjenkjenne forskjellen på en kanskje fristende "maze"

(den ble illustrert med noe som kan likne en QR-kode, det

nærmeste norske ordet er kanskje "forvirring") der livet

virker fritt og fristende fullt av valg, men også (ofte

underholdende) distraksjoner, men som er uten kjerne, og som vi etterhvert blir slitne og mismodige av å befinne oss i, og en labyrint, som kan virke lukket og fastlåst fordi den bare består av én vei, én liten smal sti. Men som leder til livet. John Main kalte det å praktisere meditasjon "en pilegrimsvandring til det helligste stedet i verden. Og det helligste stedet i verden er menneskets hjerte". Labyrintens sentrum.

Det syntes vi at vi merket da vi, etter å ha satt labyrinten sammen steinplate for steinplate i
stekende sol over flere timer, en sen ettermiddag kunne bevege oss langsomt fremover innenfor de begrensende, men også klargjørende grensene den består av, helt inn til midten, med "mantraet som nøkkelen som hjelper oss å holde retningen". Der ble vi stående i kveldssolen, og holde hverandres hender. Svalene sang, sirissene spilte, en og annen humle surret. Vi hadde ikke ord.

Noe la seg til ro i oss der på Bonnevaux, på dette gamle, gamle klosterstedet. Og noe
våknet i oss. Noen ante at en indre helingsprosess kunne være på gang. Noen snakket
om "to unfold". Noen om å komme til rette med seg selv, finne veien og tørre å gå den. Noen om velsignelse.

Selvfølgelig var det rart å komme hjem. Selvfølgelig var det rart å oppleve at livet her
fortsetter som før.

Men det gjør ikke det. For oss. Ikke helt. For det er noe med denne atmosfæren på
Bonnevaux, livsnær, skapende, uhøytidelig og seriøs, båret av stillheten og denne roen,
sinnsroen, som ligger under hele tiden, den som taxisjåføren fra Poitiers snakket så
hengivent om, som har inspirert oss dypt. Som kanskje er det som modner oss for denne
livserkjennelsen, dette Kristusmøtet, som ligger i kjernen av denne urkristne
meditasjonsformen vi holder på med. Som i labyrinten. Og som vi jo har visst om, men
som vi gjenopplevde så tydelig på denne retreaten. Og som vi ikke vil gi opp, men gå mot,
ta i mot. Hver dag. Hver meditasjonsstund.

Kontakt WCCM Norge:

wccm@wccm.no
Tlf: 95 20 66 64 (Tone)

Velkommen til å utforske vår side på:FACEBOOK (facebook.com/WCCMNorge/)

Kontonummer 1822 76 19658 VIPPS: 51 20 00 eller WCCM Norge